Philips GoGear SA2840 / 02

Imitasjon, sies det, er den oppriktigste form for smiger. Det er en fin måte å si det på - i andre kvartaler blir kopiering av andres ideer referert til mindre smigrende som plagiering, en rip-off, en forfalskning eller en forfalskning. Likevel ser det ut til at det ikke er noen skam i teknologiproduktutviklingskretsene: når noen kommer med en god ide, prøver noen alltid et eller annet sted å produsere sin egen versjon av den.

Ta Philips ’nyeste MP3-spiller med lommestokk, GoGear SA2840. I stedet for å bruke den velprøvde femveis d-pad-tilnærmingen til kontrollene, bruker den et system som ligner på iRiver Lplayer Jeg gjennomgikk bare forrige uke. Dette innebærer at selve skjermen blir en fireveis vippebryter. Du klikker på høyre og venstre kant av spilleren for å hoppe frem og tilbake gjennom spor, og øvre og nedre kant av skjermen for å navigere opp og ned gjennom lister over spor og alternativer.

Som med iRiver, er dette en god idé av flere grunner. Den første er at det er et veldig enkelt system å bli vant til - når du først har lagt inn ideen om at du kan trykke på skjermen for å kontrollere spilleren, er det ingen blikk bakover. Systemet som brukes her er ikke fullt så elegant og intuitivt som det på Lplayer, men det er flere ekstra knapper rundt kantene på spilleren - ikke bare volum, på / av og hold, men også dedikerte spill / pause-, tilbake- og opptaksknapper også.

Dette betyr at du må tenke før du klikker litt mer enn du gjør med iRivers system, og systemet viser seg å være mye vanskeligere å bruke det også. Det er greit når du navigerer på lister eller hopper over spor, men så snart du vil gjøre noe annet - endre volum, bla i musikkbiblioteket eller endre innstillinger - du må bevege fingrene til knappene som ligger på kanter. Og det er ikke ideelt.

Den andre grunnen til at den klikkbare skjermen er et så fint konsept, er at den lar produsenten få mest mulig ut av ledig plass, og på en liten spiller som GoGear SA2840 er det avgjørende faktor. Det skal tillate at skjermen okkuperer det meste av forsiden av spilleren og holder den leselig, men resten av enheten er liten. Akk, SA2840 klarer å omgå denne unike fordelen.

Selv om det er en liten enhet foran 41 x 41 mm, føles SA2840 tykkere i hånden enn konkurrentene; SanDisk’s Sansa Clip, Creative’s Zen Stone Plus eller Apples iPod Shuffle (spesielt når du fjerner Sansas klipsvedlegg). Det er heller ikke innebygd klipsfeste for bruk mens du trener, selv om du får kastet en nakkestropp. Og selv om det ser ut som om det strekker seg helt ut til kantene, tar skjermen faktisk en veldig liten plass i midt på spillerens firkantede fasade - den er bare fire linjer lang - med en lignende størrelse når det gjelder skjermeiendom Clip’s. Det monokrome fargevalget er heller ikke så leselig som klippene.

Andre steder er det en lignende historie. Philips støtter det minste minimum av filformater - bare MP3, WMA, beskyttet WMA og WAV - Clip støtter også disse pluss Audible. Den har heller ikke en FM-tuner, selv om det er andre modeller i serien. Det ser ganske bra ut, skjønt - med sin avrundede front og hjørner som gjør at den ser litt ut som en liten, skinnende pinchushion. Batterilevetiden er ikke dårlig heller, på 20 timer i forhold til Clip's 15, og den har en innebygd mikrofon for taleopptak.

Enda viktigere er lydkvaliteten ikke dårlig. Jeg koblet opp referansen min Grado SR325 bokser til den, og på en første kort lytting, så det ut til å være noe i det hele tatt galt. Jeg elsket klippet fordi det tilbød anstendig kvalitet for lommepenger med lunsj, og det så ut som om denne spilleren skulle bli like god.

En lengre lytteøkt bekreftet disse førsteinntrykkene. Å skyte opp Depeche Modus strålende "Violator" -album og spille "It's No Good" resulterer i en fin detaljert lyd med en solid, om ikke forbløffende basslinje. Det er klart uten å være slitsomt, og den øverste enden ble aldri for sprø eller skrapete.

Fortsatt sparket jeg av en av favoritt-testsporene mine - Mozarts ”Requiem” - og her var jeg litt overveldet. Det største problemet så ut til å være mangel på dynamikk. Maksimalt volum syntes aldri å være nok til å levere crescendos med nok kraft og lidenskap mens du takler de stille bitene med nok substans. Jeg prøvde noen mer følsomme hodetelefoner - Sennheiser’s CX95 - og det var en lignende historie; musikken falt bare litt flatt.

Dette er imidlertid en liten klage. Og med annen, mindre krevende musikk, frikjent SA2840 seg godt. Muse's "Sing for Absolution" ble levert med mye liv, detaljer, slag og kropp. Et snev av Metallica avslørte heller ikke noe problem med komplekst tungmetall, men igjen var jeg igjen og følte at jeg ønsket et snev mer volum av spilleren.

"'Kjennelse"'

Til tross for de små nigglene, er det tydelig at GoGear SA2840 er en svært dyktig spiller. Selv om kontrollsystemet og skjermen kan være bedre, er lydkvaliteten god, og designet er ganske bra.

Det beste av alt er imidlertid at det er veldig billig - i hvert fall i sin 4 GB-form som det er (merkelig, 2 GB-versjonen kommer ut til omtrent samme pris). Til £ 35 er det mindre enn et klipp med samme kapasitet, og undergraver iPod Shuffle med halv kapasitet, samt 4 GB Zen Stone Plus. Dette gjør i min bok denne spilleren til et godt kjøp og det beste alternativet til SanDisks minste spiller hvis du vil ha mer kapasitet.